Nyresvikt rammer hund og katt. Vi har her tale om en akutt eller kronisk tilstand som kan skyldes forgiftninger, infeksjoner, nyresvulst eller immunologiske reaksjoner hos dyret – dog er det ofte vanskelig å fastlå den utløsende faktor når symptomene foreligger. I de fleste tilfeller vil henvendelse til dyrlege gjelde pasienter som har utviklet kronisk nyresvikt. Her ser vi en overvekt av pasienter i gruppen middelaldrende til eldre, selv om nyresvikt kan ramme dyr i alle aldre.

Symptomer

Hunden eller katten drikker mer enn normalt og har nedsatt allmenntilstand. Episoder med oppkast, diaré og anoreksi kan avløses av perioder med tilsynelatende forbedring. Sykdommen har et snikende forløp som utvikles i takt med et progressivt tap av funksjonelt nyrevev. Med tiden vil dyret tape seg i vekt og utvikle anemi som følge av nedsatt hormonutskillelse i nyrene. Beinskjørhet er en annen senkomplikasjon som forårsakes av hormonell ubalanse og nedsetter den fysiologiske remodellering av knoklene. Endelig vil nedsatt nyrekapasitet gi forhøyet blodtrykk som i det lengre løp uvergelig vil medføre patologiske forandringer i andre organer.

Diagnostisering

Ved uttak og analyse av blod- og urinprøver blir diagnosen stadfestet. Prognosen med hensyn på livsløp er i mange tilfeller reservert, og behandlingen vil derfor rette seg mot å holde pasienten symptomfri og lindre plager.

Behandling

Nedsatt nyrefunksjon gir elektrolyttforstyrrelser og endrer kroppens syre-/basebalanse. Behandlingen innledes ved å rette opp disse forstyrrelsene ved væsketerapi. Man gir kvalmestillene middel for å bringe pasienten ut av den anorektiske tilstand, og dyret følges opp ved å påbegynne en diett som skal spare den resterende del av funksjonelt nyrevev for salt- og proteinbelastning. Gjennom tildeling av fôr med reduserte mengder salt og protein vil man kunne se en forbedring og økt vitalitet innen 2-3 dager. Eventuelle bibeholdte forstyrrelser i kretsløpet kan avhjelpes med preparater som ACE-hemmere eller betablokkere.

Selv om dyret viser tegn til bedring må man være innstilt på livslang behandling og akseptere at utsiktene med hensyn på gjenværende leveår er usikre i det øyeblikk diagnosen stilles.